Klimaoptimisten:
Sikker på at vi kan greie togradersmålet

Forskere, lekfolk og politikere uttrykker jevnlig tvil om vi virkelig vil klare å nå Paris-avtalens klimamål. Gry Johanne Åmodt i Statkraft er derimot optimistisk.

– Vi kan nå togradersmålet med den teknologien vi har i dag. Vi kan også greie å begrense temperaturendringen til 1,5 grader, men det vil kreve noen flere grep, sier hun.

Som en av bidragsyterne til Statkrafts årlige "Lavutslippsscenario" har Gry Johanne Åmodt et sjeldent godt overblikk over hva som skjer i verdens energimarkeder. Som leder av strategienheten Global Drivers er det jobben hennes å følge med på de mange driverne i markedet for fornybar energi. Analysene som avdelingen hennes gjør, er et viktig underlag for Statkrafts strategier og beslutninger for årene fremover.

– Kraftmarkedet blir bare viktigere og viktigere. Elektrifisering er en billig og effektiv måte å gjøre både industri, transport og energiproduksjon fossilfri, og det vil føre til en kraftig vekst i etterspørselen etter fornybar energi, sier hun.

Får å høre lyden, beveg musepilen over bildet og klikk på høyttalersymbolet. (Video: Oda Hveem)

Politikk virker

Nesten daglig kan vi lese i mediene om sannsynlige følger av klimaendringene – om vi ikke greier å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen under to eller, aller helst, halvannen grad. Åmodt er kritisk til de mange dommedagsprofetiene og tror vi har gode sjanser til å bremse klimaendringene og holde temperaturøkningen under to grader.

– Min optimisme er selvfølgelig basert på en rekke forutsetninger, men jeg mener det nå er veldig mye som drar i riktig retning. Vi ser blant annet at de store bedriftene ønsker å finne grønne løsninger. Investorer er i økende grad opptatt av bærekraftige investeringer. En fjerdedel av all kapital i USA går nå til bærekraftige investeringer. Og selv om det er lett å få inntrykk av at politikerne er handlingslammet, er det gjort en rekke internasjonale avtaler og tatt politiske beslutninger i enkeltland som har virkning, sier hun.

Hun innrømmer at politiske beslutningsprosesser kan være lange og seige, og at politiske vedtak kan være vanskelige å sette ut i livet, men når det skjer, er effekten stor.

– Hvis vi kunne fått en internasjonal avtale om riktig pris på CO2-utslipp, hadde sannsynligvis det vært den aller beste løsningen. Da ville både enkeltpersoner og bedrifter valgt de løsningene som gir minst utslipp. Vi er ikke der ennå, men det er mange andre eksempler på politikk som virker, sier Åmodt.

– Tysklands subsidiering av solenergi er ett eksempel. Det har stimulert til en voldsom vekst i utbygging av solkraft og også til lavere pris på solcellepaneler. Den norske elbilpolitikken er et annet eksempel. Ved å skape et stort marked for elbiler har lille Norge bidratt til en teknologiutvikling som vil komme hele verden til gode. Et tredje eksempel er beslutninger i Frankrike, Nederland og Irland om at alle nye biler skal være utslippsfrie i 2030. Det geniale med slike vedtak er at de koster staten lite, for kostnadene bæres av forbrukerne og bilprodusentene, forklarer hun.

By med solcellepanelerSatsing på fornybare energikilder er en del av løsningen for å nå klimamålet som er satt gjennom den internasjonale Paris-avtalen. (Foto: Shutterstock)

Kull er ikke gull

Klimatiltak møter ofte politisk motstand, ikke minst fra populistiske politikere som USAs president Donald Trump og andre som fisker velgere ved å love billig kullkraft og lave bensinpriser. Åmodt er ikke så redd for denne typen motstand, fordi hun mener den har begrensede konsekvenser. De kreftene som drar i riktig retning, er så mange og så mye sterkere.

– Trump kan gjerne gi fagre løfter til kullindustrien, men det hjelper lite når fornybar sol- og vindkraft er blitt billigere enn kullkraft. Realitetene er at det er lagt ned flere kullkraftverk i USA under Trump enn under Obama. Det er vanskelig å finne investorer som vil plassere pengene sine i kull i dag, fordi den økonomiske risikoen er så stor. Vi ser også at store bedrifter, mange delstater og profesjonelle investorer driver utviklingen i en mer bærekraftig retning, sier hun.

Selvforsyningsgulrot

Med stadig fallende priser på fornybar energi kan kraftmarkedet også få innvirkning på internasjonal politikk. Verdens avhengighet av olje har gjort Midtøsten til sentrum for storpolitisk turbulens, men det vil ikke nødvendigvis være slik i framtiden. I en fornybar verden blir kampen om oljen mindre viktig, fordi færre blir avhengige av den.

– 80 prosent av verdens befolkning bor i land som er avhengige av å importere olje og gass. Med fornybar sol- eller vindkraft kan mange av disse landene bli selvforsynt med energi. Dette er ikke noe som vil skje over natten, men det kan bli en viktig driver for raskere elektrifisering i mange land, sier Åmodt.

– I tillegg til å bli mindre sårbare for storpolitiske hendelser vil redusert oljeavhengighet gjøre at de får bukt med lokale utslipp som ofte er et stort problem i fattige land, tilføyer hun.

Foto av stormen Brian i oktober 2017Klimaendringer og ekstremvær henger sammen. Bildet er fra Newhaven i East Sussex, da da den kraftige stormen Brian kom inn over Storbritannia i oktober 2017. (Foto: Shutterstock)

Ekstremvær en vekker

Til nå har debatten rundt klimaendringene gjerne vært preget av en oppfatning om at konsekvensene ligger langt frem i tid, noe som har svekket den politiske gjennomslagskraften. Det er ikke lett å få folk eller politikere til å akseptere inngrep i velferden i dag for å forhindre noe som kanskje kan skje om hundre år eller mer. De siste årene har vi imidlertid sett stadig flere tegn på at klimaendringene ikke bare er noe som vil ramme oss i fremtiden. De er her allerede.

– Økende ekstremvær er helt åpenbart en vekker for mange. Vi har trodd at vi har god tid på å gjøre endringer, fordi vi har snakket om klimaendringer 30, 40 eller 100 år frem i tid. Nå ser vi at konsekvensene av tidligere synder begynner å vise seg. Vinteren blir kortere, sommeren varmere og tørrere. Det er tørke, flom og storm oftere enn før. Dette er ikke bare noe vi kan synse og mene noe om, det er noe som kan måles. De unge, som skal arve kloden, har begynt å reagere. Det er veldig spennende å se hvordan det vil påvirke politikken. Om trykket fra befolkningen blir stort nok, vil det gi politisk endring. Den debatten vi har i Norge nå om fortsatt oljeleting, vil neppe bli borte med det første, for det handler ikke bare om hva som er riktig i klimapolitikken. Spørsmålet er om nye oljefunn overhodet vil være lønnsomme prosjekter når etterspørselen etter olje begynner å synke fremover, sier hun.

Litt flyskam er bra

Åmodt vil ikke bagatellisere verken klimaendringene eller klimautfordringene, men hun mener dommedagstenkningen i for stor grad har dominert det offentlige ordskiftet.

– Togradersmålet er absolutt innenfor rekkevidde med den utviklingen som er i gang. Vi må heller ikke gi folk inntrykk av at det eneste som nytter, er å kutte ut alle materielle goder og flytte inn i jordhytter. Det fører bare til apati og håpløshet. Vi behøver ikke nødvendigvis å endre vår livsstil dramatisk, men vi kan godt bli litt mer bevisste på hvilke avtrykk vi setter. Og vi kan alle gjøre noen endringer i livet uten at det går ut over livskvaliteten, sier hun.

Selv innrømmer hun allerede å kjenne et snev av "flyskam" hver gang hun skal på flyreise. Det synes hun er bra.

– At vi kjenner på det og snakker om det, gjør at flere vil tenke seg om litt oftere. Det er en holdningsendring på gang som vil bidra til at folk velger mer klimavennlig, det er jeg overbevist om, sier Gry Johanne Åmodt.

Andre artikler